Flowers For Algernon av Daniel Keyes

Flowers for Algernon regnes som en klassiker innen science fiction-sjangeren, men er nok langt fra den typen bok mange sannsynligvis assosierer med sjangeren. Jeg vil anbefale denne boken til alle som ikke pleier å lese science fiction.

Boken handler om Charlie Gordon som er 32 år gammel og har en IQ på 68. Om dagene jobber han på et bakeri og om kveldene tar han kurs på "Beekman College Center for Retarded Adults". Det er takket være disse kveldskursene at han blir rekruttert til et forskningsprosjekt. I dette prosjektet har man gjennom et kirurgisk inngrep klart å øke intelligensnivået betydelig hos mus, og forskerne føler seg nå klare for sitt første menneskelige testobjekt; Charlie.

Det er også Charlie som er historiens forteller. Som en del av forskningsprosjektet skriver han en dagbok slik at forskningslederne (og vi lesere) kan følge hans utvikling den veien. Til å begynne med er det mange skrivefeil og dårlig formulerte setninger, litt som om et barn hadde skrevet, men i takt med hans utvikling (hans IQ øker til 185 over en periode på 3 måneder etter inngrepet) endres både språket hans og synet hans på tilværelsen og menneskene rundt ham.

Daniel Keyes bruker språket som en del av skildringen av hovedkarakterens utvikling, og formen han har valgt å fortelle historien i, løfter boken som helhet.

Flowers for Algernon er en bok som engasjerer, da det er en spennende historie som fortelles og Charlie er en karakter man liker veldig godt og føler mye for. Man får både gråte og le når man leser boken, og dessuten vekker den mange tanker om hva man verdsetter i livet og hvorfor.