Fahrenheit 451 av Ray Bradbury

Bokens første setning: “It was a pleasure to burn.”

Bokens siste setning: “When we reach the city.”

Boken starter med å beskrive Montag på jobb som brannmann, med oppdrag å brenne ned huset til en person som oppbevarer ulovlige bøker.

Jeg synes det er en kraftfull metafor og bilde å "brenne bøker". Det er noe som naturlig føles galt. Det er også interessant å koble dette til mer nåtidige hendelser, der fanatikere brenner religiøse bøker for å provosere.

Boken fortsetter å male en dystopisk framtid der mennesker lever sine liv som "marionetter", stadig tilkoblet helveggsskjermer i "salongene", hvor de kontinuerlig blir servert underholdning for å hindre dem fra å tenke og observere hva som skjer i verden utenfor.

Montag møter Clarisse, som er oppdratt av en familie som ikke har omfavnet den nye livsstilen, og hun viser og minner ham om livets skjønnhet, om tankens og naturens magi.

Dette utløser Montags indre reise mot opplysning, som ender med svært drastiske tiltak. Han forsøker å iscenesette et kupp der han plasserer bøker i brannmennenes hus for å få folk til å miste tilliten til dem. Planen hans mislykkes og han blir jaget ut av byen, hvor han møter andre som han selv, som har lagret bøker i minnet sitt for å kunne gjenoppbygge dem senere. Han klarer å komme seg ut av byen akkurat i tide før krigen slår til, og byen bombes og jevnes med marken.

En ny dag begynner, en dag der de vil måtte bruke restene av visdommen i minnesbøkene sine for å gjenoppbygge menneskeheten, igjen, som fuglen Føniks.

Jeg syntes at boken var ganske vanskelig å lese, språket var hakkete og til tider vanskelig å følge. Historien var gripende i begynnelsen, og framstillingene av framtiden er lette å ta som profetiske, med mange temaer som manifesteres i dag, med stadige tilkoblinger og kontinuerlig underholdning tilgjengelig. Bøker har dog ikke blitt forbudt (ennå).