Sofie Sarenbrant feirer 15 år som forfatter

15 år som forfatter og over 6,5 millioner solgte bøker – hvordan føles det å se tilbake på alt du har opplevd? – Jeg har mange svakheter, og en av dem er at jeg aldri stopper opp for å nyte. Jeg er allerede på vei et annet sted. Men nå når jeg ser tilbake, føler jeg en enorm takknemlighet for alt jeg har fått være med på, og fremfor alt at jeg får fortsette med det jeg elsker aller mest: å fortelle historier.

Hvis du må velge – hva har vært det største øyeblikket i din karriere? – Dagen da jeg fikk telefonen fra et forlag som ville gi ut min første bok. Ingenting kan måle seg med den følelsen. En eneste stor glede. At jeg endelig lyktes – etter alle års kamp for å få et ja. Så det vil jeg si til alle som har en bokdrøm: Gi aldri opp!

På norsk kom "Mytomanen" ut i 2025. Dette er bok nummer 8 i serien. Her utforsker Sofie Sarenbrant utenforskap, klasseskiller og fremfor alt løgner. Hun skriver treffende, dagsaktuelt og spennende, om ungdomsranere og miljøene barn kan bli sugd inn i uten at foreldre og omgivelser får det med seg.

Din seneste bok på svensk, "Följeslagaren" er den 22. boken din. Hvordan har du klart å holde et så høyt skrivtempo gjennom årene? – Jeg tror jeg har journalistikken å takke for tempoet. Det er som om jeg stadig løper maraton med sikte på å slå min egen rekord. Jeg tillater ikke skrivesperre, noe som ikke betyr at den ikke eksisterer. Akkurat som prestasjonsangst, den er med meg i aller høyeste grad. Men jeg skriver likevel. Bedre med en dårlig formulert setning enn ingen setning i det hele tatt. Da er det i det minste noe å redigere.

Hvorfor tror du at nettopp Emma Sköld har blitt en så populær karakter? – Fordi hun ikke er en alkoholisert, ulykkelig politietterforsker som hører på opera, kanskje? Hun er en moderne kvinne med de samme hverdagsdilemmaene som alle andre. Dessuten brenner hun for jobben sin til den grad at hun kan sette sitt eget liv i fare. Det gjør henne interessant å følge, man vet aldri hva som kan skje. Selv liker jeg å lese om mennesker man kan identifisere seg med, som Emma og de andre karakterene rundt henne. Og jeg lar handlingen kretse rundt forbrytelser som kunne skjedd hvem som helst, hvor som helst.

Blir presset større for hver ny bok du skriver – eller har du funnet en måte å håndtere det på? – Lesernes forventninger stiger for hver bok, og jeg vil også heve listen og levere noe virkelig bra. En tekst kan alltid bli bedre, så det er bare å jobbe på. For å utvikle seg må man være åpen for tilbakemeldinger og innspill. Mitt liv er en eneste lang forfatterskole. Så ja, presset på meg er høyt. Jeg pleier å tipse andre om å late som om man har selvtillit når man skriver. Den metoden har fungert for meg i 22 bøker nå.

Hvordan er det å bevege seg mellom så forskjellige sjangre – fra krim til barnebøker og selvbiografiske fortellinger? – Det er inspirerende og motiverende med variasjon. Å skrive for barn og fortelle om utenforskap og det å være annerledes føles meningsfullt. "Munkavle" ville jeg skrive etter mitt sommerprat, da det viste seg at mange som ble rammet av overgrep trengte støtte og trøst. Så det føltes viktig å dele, selv om det selvfølgelig var vanskelig.

"Munkavle" gas ut på svensk i 2021 og er et gripende vitnesbyrd om konsekvensene av overgrep mot barn.

Er det noe du lenge har ønsket å skrive, men ikke helt har tatt fatt på ennå? – Ja, faktisk. Jeg skulle gjerne prøve noe så vanskelig som humor. Eller egentlig ikke humor, men snarere en roman med humoristiske innslag. Tenk Marian Keyes eller Jonathan Tropper. Hvem vet, kanskje finnes det allerede et slikt manus i en mappe på min datamaskin …