Othilies arv

Rebekka er fra seg av sorg og bekymring, noe som kommer til uttrykk i bildene hun maler. Hun får vite ting om farmoren som knapt er til å tro, og med ett forstår hun mormorens redsel. Samtidig bekymrer hun seg for Kristine og det hun bærer under brystet, og trygler Margot om å hjelpe henne. – Du mener kanskje det er til pass for Kristine at hun ble med barn, når hun var så dum at hun gikk i skogen? Rebekka ropte det ut.
Margot hadde vendt henne ryggen og kostet videre. – Tullførkje. Si slikt etter det je har fortalt. Skjønner itte noe, du.