Ingen kan spytte på et smilende ansikt

Så lenge annerledeshet finnes, vil den alltid tale med en motsetningsfull tunge. Snakke i munnen på seg selv. Avbryte, protestere og slå knyttneven i bordet. Forsøke å overtale verden om at den fortjener å bli hørt. Samtidig som den også, livredd, prøver å gjemme seg under det samme bordet. Setter munnkurv på seg selv. I angst for å bli avslørt.

I et personlig og undersøkende essay skriver Synne Sun Løes om adopsjon og identitet. Hun tar utgangspunkt i så vel egne erfaringer som adoptert, som faglitteratur og den offentlige samtalen. Temaene som blir belyst favner bredt, fra fremmedfrykt, rasisme, annerledeshet, «mangfolds-trenden», krenkelseshysteri og koreansk hevnkunst, til mer psykologiske emner som transgenerasjonelle traumer, psykoanalyse og tilknytningsskader.

Hvordan ta eierskap til egne erfaringer som adoptert og «annerledesbarn» uten å bli beskyldt for å gå inn i en offerrolle? Hvordan tilegne seg en egen personlig identitet, som «seg selv», når man er «annerledes» i dagens Norge? Hvordan påvirkes identiteten av å møte ens egne biologiske foreldre? Hvordan overleve i en verden som stadig forsøker å spytte en i ansiktet? Forfatteren nærmer seg disse spørsmålene med både undring, humor og alvor, og retter også et kritisk blikk på samfunnets tendens til å forenkle, retusjere og polarisere marginaliserte gruppers historiefortellinger.