Dykkerklokken

Broren min bruker hendene og jeg lytter med øynene, og når jeg ikke vil høre på han lukker jeg dem. Med lukkede øyne forsvinner han. Det irriterer han når jeg gjør det, når jeg stenger han ute på den måten. Jeg kan høre at han reiser seg opp og går, smeller med døren. Det er han klar over. Når man faller i vannet og blir desorientert, skal man lukke øynene for å se hvilken retning kroppen stiger? Verden for han vil alltid være overflater og bevegelser. Når han snakker om oss, gjør han tegnene for det navnene våre betyr. Vi blir beslektet på en måte som er nærmere han, vi blir knyttet sammen til symboler, to illustrerende bilder.

En kvinne flytter hjem igjen til sine foreldre, og hennes eldre bror. Det er vinter og kaldt, tiden beveger seg hensynsløst, hun ser på gamle bilder, sorterer dem, prøver å skape en rekkefølge. Dykkerklokken er en lyrisk og årvåken roman om hvordan man formes av familien, landskapet og årstidene.