Carmen Zita og døden

Han måtte tenke på en avblomstret løvetann med hvite, lette fnokker, for håret hennes var brusende og nesten hvitt som snø. Deretter ble han slått av hvor spinkel hun var, tynn og sped som en kvist. Et barn har født et barn, slo det ham, det var ufattelig at hun faktisk hadde båret fram en velskapt unge.

Et lite barn har druknet i en dam. Et ubevoktet øyeblikk og så har det det aller verste skjedd. De unge foreldrene er sønderknust, og alt ser ut til å være et uhell. Romanen har alt man forventer av en krim fra Karin Fossum; en fryktelig ulykke, gode og spennende portretter av de involverte, et godt politiarbeid med en uventet utvikling. Og som vanlig er det litteratur på et høyt nivå.

Konrad Sejer er tilbake! I Carmen Zita og døden er han høyst nærværende, ikke bare som den sindige og skarpe etterforskeren, men som mennesket Konrad Sejer som også har sitt å slite med. Men på stueveggen henger bildet av hans elskede Elise som han hver dag deler noen tanker med, hans omsorgsfulle datter er stadig på tråden med inngående spørsmål om helsa hans og hunden, Frank Robert, en kinesisk Shar-Pei, er alltid ved hans side. Og hver kveld avsluttes som alltid med en tynn whisky og en enslig sigarett.