Pseudonymer - hemmelige forfattere

Årsakene til at forfattere velger å gi ut verkene sine, eller noen av verkene sine, under et annet navn, er selvfølgelig like mangfoldige som pseudonymene selv. Eller alias, eller alter ego, noms de plumes, eller pen name, som de også kalles.

Kjønnsroller

Middlemarch ble sett på som en milepæl i britisk litteratur allerede da den kom ut i 1871, og regnes fortsatt som en av de beste litterære verkene gjennom tidene. Men hvis Mary Ann Evans hadde insistert på å bruke sitt virkelige, kvinnelige navn i stedet for, nettopp George Eliot, ville boka sannsynligvis ikke ha blitt trykket. Brontë-søstrene tok samme strategiske avgjørelse og sørget for at Jane Eyre, Wuthering Heights og The Tenant of Wildfell Hall ble utgitt som skrevet av Currer Bell, Ellis Bell og Acton Bell.

150 år senere tør ikke en britisk forlegger stole på at gutter vil være interessert i å lese bøker om en annen gutt, med en veldig spesiell, magisk kraft, hvis disse er skrevet av en dame. Imidlertid har initialer, og spesielt bokstaven J, vært et vinnende konsept også for menn – se bare på J.R.R. Tolkien, J.D. Salinger! Så overtales altså Joanne til å ikke skrive ut fornavnet sitt, men i stedet finne på en mellominitial. Gjett hvilken?

Selvfølgelig har også menn gjennom tidene bøyd seg for omverdenens forventninger. og gitt ut sine litterære verk under påfunnede navn. Charles Lutwidge Dodgson valgte med vilje et kjønnsnøytralt forfatternavn for å fritt kunne fabulere om en fantasifull eventyrverden fra en jentes perspektiv. Lewis Carroll var altså en mann, og hans kjære klassiker Alice in Wonderland ble utgitt i 1865.

For diskresjon

Pablo Neruda mottok Nobelprisen i litteratur i 1971. Det hadde ikke skjedd hvis ikke den unge Ricardo Eliecer Neftalí Reyes Basoalto i smug hadde trosset foreldrene sine - som absolutt ikke ville at han skulle bli forfatter - og skapt seg et alias inspirert av to av sine forbilder, poetene Pablo de Rocha og Jan Neruda.

1984 har en urokkelig status som en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike romaner. Det kunne ikke Eric Arthur Blair forestille seg, da han satt sammen forfatternavnet sitt. Han gjorde det dels for ikke å gjøre foreldrene forlegne, dels for å gardere seg mot en total fiasko. George Orwell ble det, etter skytshelgenen Saint George og elven Orwell i Suffolk.

Altfor mange bøker

I en periode var Stephen King så overproduserende at forleggeren hans ikke kunne publisere alt, uten at det skulle påvirke markedet negativt. Da ble Richard Bachman født, et alter ego som King også skapte en velutviklet historie rundt. Dean Koontz måtte finne på ti (10!) alias i løpet av noen år på 1970-tallet for å få ut alt han ville skrive.

For å finne nye spor og stiler

Kanskje vil en etablert forfatter bare prøve på noe nytt? Joyce Carol Oates har brukt pseudonymene Lauren Kelly og Rosamond Smith for å "komme seg bort fra sin egen identitet". Joanne Rowling, alias JK Rowling, ønsket å skrive voksenkrim, og for å koble seg løs fra Harry Potter gjorde hun det under navnet Robert Galbraith, en "pensjonert politimann", som hun sier. Den norske dikteren og forfatteren André Bjerke skrev kriminalromaner undre navnet Bernhard Borge, mest kjent er De dødes tjern. En annen norsk forfatter som skrev under psudonym var Kjell Hallbing. Morgan Kane-serien skrev han som Luis Masterson, et kanskje mer passende navn for en western-forfatter?

Noen ganger vil man kanskje være hemmelig, fordi det gir noe ekstra til leseopplevelsen – slik tenkte Elena Ferrante. Mange av hennes fans følte det samme og fortsatt er det uklart hvem som står bak dette pseudonymet. Andre vil absolutt ha klarhet i hvem som skjuler seg bak et pseudonym. Eller hvem. Jakten på Lars Kepler var lang og intens, og til slutt ble det avslørt at det var paret Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril.

Hva synes du? Er det viktig å få vite nøyaktig hvem som skriver?