Vitenskapens fremste rivaler

Utfordrer geovitenskapens vandrehistorier. For en etablert og selvtilfreds vitenskap er trusselen fra ny grunnlagstenkning det verste som kan skje. I mangelen på saklige motargumenter får derfor opposisjonen ofte et nedrig preg. Det overordnede tema i denne boken er de åpenbare menneskelige trekkene som fulgte kontinentaldrift-potesens tidlige historie, men som i intensivert form også har karakterisert dens populære arvtager platetektonikken. På tross av de store forhåpningene man hadde for 50 år siden, har likevel platemodellen i virkeligheten blitt totalt mislykket som forklarende teori. De geologiske og geofysiske fenomenene er fremdeles like uforklarte og svevende som de alltid har vært. Den problematiske situasjonen førte Karsten Storetvedt inn i en 20 år lang nysgjerrighets- og fagkritisk prosess, et forløp som til slutt (i 1989), og ved tilfeldigheter, førte til oppkomsten av en helt ny globalgeofysisk teori. Han var dermed blitt både vitenskapelig barrikadestormer og revolusjonær - med rekken av fagsosiale og akademiske konsekvenser. Den følelsesladde motstanden han møtte i Norge blir detaljert beskrevet. Den komplekse vekselvirkningen mellom vanetenkning, indoktrinering, ideologi, vitenskapelig suksess, autoritet og institusjon blir fremstilt med humor. Hans egne opplevelser og erfaringer bekrefter de fornuftstridige reaksjonene som alltid har motarbeidet vitenskapelig nytenkning (Nemesisprinsippet). Grensesprengende vitenskap er derfor en verden av tilfeldigheter, samtidig som begrepet akademisk frihet blir en illusjon. Klipp fra boken: «Under min omfattende internasjonale forelesningsvirksomhet har jeg aldri møtt fagpersoner som kunne forsvare platedriftteorien, eller på rasjonelt vis forklare hvorfor de selv var blitt tilhengere av den...Taushet var alltid det beste forsvar». Karsten M. Storetvedt, professor emeritus i geofysikk ved Universitetet i Bergen, var den første moderne jordskorpegeofysiker i Norge. Fra 1963/64 foreleste han platete