Tid for lykke

Hilda så ned i gulvet. – Se på meg, sa Ragna. – Jeg vil ha et svar. Hilda vred seg, men hun løftet hodet og så på Ragna. Det var noe trassig i de vakre øynene, og en kulde som fikk Ragna til å fryse på ryggen. I neste øyeblikk var det borte, og hun lurte på om hun hadde sett feil. – Jeg ville ikke at du skulle bekymre deg, du har så mye annet å tenke på. Dessuten var jeg redd for at du ville bli sint. Hun stirret fortvilet på Ragna. – Det skal ikke gjenta seg. Ragna så granskende på henne. Hun visste ikke hva hun skulle tro. Hilda virket oppriktig, samtidig hadde en vond mistanke begynt å spire i henne.