Stadig skiftende klær og varme bad og så hvile

Et stort, hvitt hus ved kysten i det sørlige Norge - og en gate på venstre bredd i Paris. Dette er landskapene som trer frem og forbindes i denne romanen der fortelleren er en stemme som er ingens stemme - men samtidig opptrer som på vegne av en person: Et bestemt blikk, med et avgrenset og samtidig grenseløst utsiktspunkt, som en fortellingens nødvendige lys. I en stor hage på strandeiendommen sitter en kvinne og ser mot havet. Hun er moren i en familie der medlemmene synes å bevege seg innenfor et stadig mer fastlåst mønster. I Paris: Fra et vindu i en høy, grå murbygning betraktes en ung mann med skulderlangt hår og grønne øyne. Disse er det fortelleren skal føre sammen.