Ode til lyset

Jeg retter på en kubbe så gnistene fyker, ser på lysskjæret over ansiktet hennes. - Denne helgen har vi bare til låns, sier jeg. Hun rynker brynene. Hva jeg mener? ? At forelskelsen fortsatt er helt hel. Den har ikke fått en eneste rift ennå. Ingen ting som skurrer. Jeg ser utover vannflata der månen lager stripe over oljeblanke småbølger. ? Det kommer jo ikke til å fortsette sånn. ? Jo, erter hun. ? Nei, men det gjør jo ikke det. Livet er ikke sånn. ? Jo, denne gangen er det det! sier hun trassig og karrer seg over til min side av bålet. - Kom! Hun drar meg inntil seg. Blikket hennes direkte i mitt. - Det er jo oss! Har du ikke skjønt det? Det er skjebnen. Når kjærligheten kommer, da vet du det!