Nattkyss

- At du kunne! knurret hun hatsk. - At du kunne! din egen bror! Ditt eget kjøtt og blod! Og der sto vi rundt sykesengen din og skålte! Var deg takknemlig! Til og med Emilie ... vår Emilie! ... greide å smile til deg! Fyttirakkern for en stinkende, sleip rotte du er ... - Du må ikke si det til Carl! Hører du! Du må ikke! Stemmen hans lignet en gutts. Men Livia syntes slett ikke synd på ham. I dette øyeblikket hatet hun Otto Zanth, og minnet om nettopp denne følelsen besluttet hun å bære med seg lenge. Endelig hadde hun kontrollen over Otto.