Innhentet av fortiden

– Det er en som gjerne vil treffe deg. Dette er fetteren min, Hans-Kristian. Jeg tror du har hørt om ham, ikke sant?

Thea stirret på mannen som kom imot henne, uten å klare å si noe. To knallblå øyne søkte hennes. En sterk mannsneve grep etter hånden hennes, enda hun slett ikke hadde rakt den frem – i hvert fall ikke som hun visste om.

– Thea. Hans-Kristian kjente nesten ikke igjen sin egen stemme, enda det bare var dette ene ordet han fikk sagt. Men så rommet det da også alt han hadde skjult, fortiet og lengtet etter i så mange år.

Thea forsøkte å svelge, men munnen kjentes plutselig så tørr. Et virvar av sterke følelser veltet opp i henne, uten at hun selv forstod grunnen.

– Vi har aldri møttes før, hørte hun ham fortsette, – men jeg har noe jeg må snakke med deg om. Noe veldig viktig.