Flammenes rov

Jens tenker på drømmen som stadig vekk vender tilbake, på kvinnen med langt, silkemykt hår. Hun var spedlemmet og smakte som villbringebær, og han kunne ikke glemme henne.
På Dalsrud oppdager Elisabeth at det forsvinner mat fra stabburet. De finner også fotspor i snøen, og ser at noen har ligget i høyet. Uhyggen sprer seg på gården, og tjenestefolket synes de hører rare lyder i huset ...

Elisabeth våknet med et rykk, svett og varm. - Det her nøtta ikkje, mumlet hun og satte bena på gulvet. Kulden fikk henne til å bråvåkne. Fort fikk hun på seg klærne, men håret hang ennå i en bustete flette da hun tuslet ned til kjøkkenet.
Rommet var iskaldt, kjente hun, og gikk bort til gruen og fikk tent opp. Et øyeblikk var hun inne på tanken å varme en kaffeskvett, men hun slo det fra seg. Hun snudde seg og kastet et blikk ut av kjøkkenvinduet. Det var som om hjertet sluttet å slå.