Blant hodejegere og nazizombier

De siste årene har det blitt solgt flere billetter til norske filmer enn noensinne. Hundretusener går for å se Bølgen og Kongens nei, i tillegg strømmer barna og deres foreldre til kinoen for å se norsk barnefilm. Bare for noen tiår siden var situasjonen en helt annen. «Mens westernfilmen og musikalen hadde avgått med døden, var norsk film noe som aldri helt døde ut, men som heller ikke var helt levende.» Norge var ingen filmnasjon. Publikum sviktet, og kritikerne slaktet. På begynnelsen av nittitallet begynte derimot noe å skje, og en ny generasjon filmskapere la grunnen for en norsk filmrenessanse, både kunstnerisk og kommersielt, og som vi i dag ser resultatene av. Kjetil Lismoen ser nærmere på denne historien. Han diskuterer filmpolitikkens rolle og makt. Han gir oss innblikk i den særegne dynamikken mellom filmens aktører. Og han griper tak i problemene som fortsatt synes å hefte ved norsk film. For på hvilken måte tar vi vare på våre største talenter? Og hva ligger egentlig bak tallene for den store suksessen?