Vinterhest

Vi har kanskje en håndfull virkelige novellemestere i dette landet, en av dem er Merethe Lindstrøm. Det er noe dypt foruroligende i alle Lindstrøms tekster. Hun viser frem skammen, sårbarheten, ensomheten, gjør den akutt og relevant. Samtidig finnes alltid en skjev humor i detaljene, en varme og åpning mot forandring. Den nye samlingen ligger innenfor novellesjangeren, men kan likevel leses som en tekstsyklus der det som trolig er den samme kvinnestemmen, skildrer forskjellige aspekter ved egen ungdomstid og senere voksenliv. Et ungt par reiser til Danmark, og mens hun bare vil fortsette så langt hun kan, har han med seg kikkert og skal se på fugler. En kvinne, kanskje den samme, drar tilbake til en gård der hun hadde et slags forhold til en eldre mann, og blir tatt imot av mannens kone og barn. Novellene i denne samlingen handler om reising, om rastløshet og leting etter noe som kanskje er kjærlighet, eller en slags erstatning - ønsket om å finne et nytt sted, eller bare komme tilbake til, og forstå, det som var. Som med minnet om museumsturene på søndager da jeg-personen var barn og betraktet den stille etterligningen av liv bak glassmontrene med utstoppede dyr, før familiemiddagens langsomme, urovekkende dramaturgi.