Reise til menneskene

Jeg kan begynne med den festen jeg ikke hadde tenkt å gå på, men gikk på likevel, fordi huset var tomt, fordi det var vår og regn og knopper som sprakk på alle kvister. Det har gått mange år, jeg teller ikke, jeg går hver dag på en jobb jeg verken liker eller misliker, følger sønnen min i barnehagen hver morgen, henter ham hver ettermiddag. Han er tre år. Jeg elsker ham. Men denne kvelden er han hos faren sin og jeg forlater de stille rommene og går på fest. Jeg drikker for mye og glemmer at jeg har sluttet å synge, og ender opp ved pianoet med en musikerfyr som underviser på en eller annen musikkskole, og viser seg å ha hele jazzstandardrepertoaret i en hvilken som helst toneart i fingrene. Festen har gått i oppløsning for lengst, ingen hører på oss der vi henger over tangentene. - It begins to tell 'round midnight, synger jeg mens Bjørn, pianisten, som har drukket enda mer enn meg, legger på de skeiveste blåakkordene jeg har hørt, til vi knekker sammen i latter. - I do pretty well til after sundown. Det var ikke mer enn det. Vin. Latter. Blå akkorder. En desillusjonert jazzpianist og en vokalist som har sluttet å synge, reiser til Venezia på en ukes spillejobb. En roman om å være fremmed og høre til, å gå seg bort og finne veien, å være noen og være ingen, og om musikk.