Helenas syner

Anna og familien reiser over fjellet til Lillehammer. Gjensynsgleden blir stor når de møter Gunni og alle de andre på Klokkegården, men Helena har forandret seg, synes Anna og lytter til advarslene sankedatteren gir henne.

- Jeg er ingen krøpling selv om jeg har et ødelagt bein, sa Nikolai og var gretten. - Jeg har klatret i stiger før, det går like bra hver gang.
Anna bestemte seg for å si det som det var. - Helene advarte meg.
- Mot hva? Nikolai stirret iltert på henne.
- Mot at du skulle hjelpe til med taket.
Nikolai smilte skjevt. - Man skal ikke tro på alt man hører, selv ikke når det gjelder dem som kan "se".
- Du vet at Helena pleier å ha rett. Det er høyt. Om du faller ned, kan du slå deg fordervet.
- Jeg faller ikke ned. Nikolai hadde fortsatt det freidige smilet. Han tok brekkjernet som lå ved siden av stigen, som sto stødig opp mot veggen. - Makan, brukte han seg. - Voksne mannfolk trenger ikke barnepiker.