Hans Gude; en kunstnerreise

Hans Gude (1825-1903) er berømt for sine landskapsmotiver, ikke minst Brudeferden i Hardanger (1848), malt sammen med Adolph Tidemand. Men det er ikke Gudes beste bilde. Etter suksessen med Høyfjell (1857) fulgte finstemte kystmotiver som Nødhavn ved Norskekysten (1873) og Frisk bris (1876). Gude holdt fast ved den strenge komposisjonen, men hans senere friluftsmaleri har spor av nye tendenser. Hans Gude. En kunstnerreise skildrer Gudes innsats. I Christiania tilhørte han dikteren Johan Sebastian Welhavens krets, med Peder Christian Asbjørnsen, Jørgen Moe og Halfdan Kjerulf. Seksten år gammel hadde han reist ut for å studere, og ved tyske kunstakademier skulle han selv utdanne en generasjon kunstnere. Med sin familie forflyttet Gude seg fra Düsseldorf til Karlsruhe, Wales og Berlin. Som akademiprofessor måtte han forholde seg til tidens dyptgående politiske konflikter, og han ble sanitetssoldat i den fransk-tyske krigen. Kulturlivet var preget av strid om klassisisme, idealisme, romantikk og realisme, der Gude var balansekunstner og brobygger. For norske malere ble han en døråpner til kontinentet, og for andre en norgesambassadør som førte kunstnere fra hele verden til Norges ville og uberørte natur. Gude er «større end sine verker», som kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson skrev. Fortellingen om Gude kan også leses som en historie om frigjøringen av kunsten. Kulturinstitusjoner ble skapt - for å bygge nasjonene og tilfredsstille den nye, borgerlige offentligheten. Den norske maleren oppnådde suksess på 1800-tallets sterkt fremvoksende, internasjonale kunstmarked.