Det Herrens år 1349

Etter en hard vinter er alle i gjøglerfølget glade for å kunne legge Voss bak seg. Eirill er imidlertid ikke så begeistret for at de skal til Bjørgvin, redd som hun er for å bli oppdaget av nonner og vakter fra Nonneseter. I Bjørgvin drar hun hjem til Dregg og Narve, men blir bekymret da hun finner den lille stua tom og alt tyder på at det har den vært en stund. Samtidig har praten begynt å gå om en smittsom sykdom som får folk til å dø på grusomste vis. På Stuphedla føder Live sitt andre barn, og hun erklærer at datteren skal hete Idunn etter Lives mor. Men det betyr ulykke å si navnet høyt før dåpen, og det blir etter hvert tydelig at den vesle jenta ikke er helt frisk. Live lukket øynene. Selv om hun hadde skjønt hva hun hadde sagt i det samme navnet til datteren forlot leppene hennes og vantro slått hånden over munnen, hadde hun like fullt sluppet det fri for vonde makter som kunne bruke det mot barnet. Hun visste at det betydde ulykke, og selv om ingen i rommet hadde sagt noe, merket hun hvordan de alle frøs til.