Oppbrudd

- Jeg … jeg elsker deg også, Alicia, sa Aslak og kjente at selv om det ikke var helt lett å få sagt det, føltes det godt etterpå. - Jeg har elsket deg også, i mange, mange år, la han til. Så bøyde han seg over henne og førte leppene mykt over pannen hennes. - Jeg har vært en stor tosk … Jeg … vi har mistet så mye … Men nå, Alicia … Heretter … Nå skal vi alltid … En kraftig hosteri, etterfulgt av en hivende, hes pust avbrøt ham. Han holdt henne inntil seg og kjente hvordan fortvilelsen og redselen gjorde ham maktesløs. - Alicia …! Hun lå med lukkede øyne da hosten var over. Pusten gikk tungt, men likevel roligere. - Det er så kaldt … Hun åpnet plutselig øynene igjen og så opp på ham. Aslak kjente hvordan det verket innvendig da han så inn i de vakre, febermatte, grønne øynene. - Så kaldt …