Der kampen sto

Ambrosia blir mer og mer urolig ved tanken på de mange soldatene som ligger ved fronten. Hun vil så gjerne hjelpe og drar av gårde til tross for Hugos advarsler. Møtet med krigens grusomheter blir et sjokk for henne, og hun er redd for hva som kan ha skjedd med Jacob. «Vi må skynde oss, svenskehæren er visst på marsj hitover. Antagelig har de sendt en fortropp med spioner som skal sondere terrenget her. Ikke snakk til noen. La meg si det som skal sies,» advarte soldaten, og Ambrosia kjente hvordan hele brystet og halsen krøp sammen omkring det hamrende hjertet hennes mens de gikk. Hun forsøkte å la være å tenke, og med jevne mellomrom ba hun til Gud. «Kjære Gud, send Jacob til meg, nå. Om du kan.»