Den hvite morgenkåpen

Tenk deg en lørdag ettermiddag i juni, en uke før en etterlengtet ferie. Den yngste av i alt seks barn er i full opposisjon og uka har vært utfordrende. Hun syns vi helt håpløse, vi er så strenge, hun kan ikke bo her. Ingen har det sånn hjemme! I løpet av de neste tre timene er hele vår verden snudd på hodet. Datteren vår har tatt en telefonsamtale og før vi vet ordet av det, står det to fremmede kvinner i stua vår. De tar henne med seg. Dette er en sann historie - skrevet av meg som har vært fostermor for to barn i 13 år. Det er ikke lagt til noe eller trukket fra noe. Dette skjer med oss som påtar oss den viktige oppgaven med å ta vare på barn som trenger det. Jeg har savnet litteratur om å være fosterforeldre. Så vidt meg bekjent er dette den første boka. Jeg har valgt å skrive om en liten del av det som skjedde. Resten lar seg ikke gjenfortelle. Alt kan dokumenteres. Hvorfor fortalte de oss ikke? Vi som elsker alle luktene dine. Vi som likte så godt å være dine.