Du er hjemme nå

Jeg snudde meg mot døra, og hun så meg med én gang hun kom inn og løfta hånda så vidt og smilte, og det var meningsløst å tenke sånn, jeg visste det, men smilet hennes var av et sånt kaliber, så sjeldent, så annerledes enn alle andres at det var vanskelig å forestille seg at hun smilte på den måten til noen annen enn meg, enda hun hadde en mann hun var lykkelig gift med. Jeg hadde ikke hørt annet. Jeg kjente dem jo, vi var venner. Jeg ville ha visst det, om ikke alt var som det skulle. Det var jeg sikker på.
Hun kom inn gjennom lokalet, og jeg reiste meg fra stolen og ble stående til hun hadde satt seg, før jeg satte meg ned igjen. Hvor kom det der fra, tenkte jeg. Jeg må ha sett det på film. Hun fikk det også med seg, det litt uvanlige ved det i våre kretser, å være galant, og hun smilte igjen, litt sånn, wow.
- Hei, Signe, sa jeg. - Der er du jo.
- Her er jeg, sa hun.

Kasper kunne gjort ting annerledes den gangen, tenkt annerledes, men hvorfor skulle det ikke være mulig - å romme så mye kjærlighet? Du er hjemme nå er en roman om forsøket på å leve sannferdig, om skyldfølelse, ensomhet og eksistensiell fortvilelse, bevegende og vidunderlig pettersonsk.